Fordeler og ulemper: Kristendom vs. Human-Etisk Forbund
Tro og moralgrunnlag
Kristendom: I kristendommen er moralgrunnlaget knyttet til troen på Guds vilje og åpenbaring. De ti bud og andre bud i Bibelen forstås som universelle etiske lover gitt av Gud til alle mennesker . Kristne vektlegger at ekte tro må komme til uttrykk gjennom gode gjerninger , og Jesu liv og lære (f.eks. nestekjærlighetsbudet) fungerer som et moralsk ideal. Et slikt gudegitt moralsystem gir klare retningslinjer og autoritet bak normene (en fordel for mange troende). På den andre siden baseres normene på hellige tekster og kirketradisjon, hvilket kan gjøre dem mindre fleksible for nye tider. Moralnormene hevdes teologisk å ha sitt grunnlag i Guds åpenbaring, noe som ikke uten videre er tilgjengelig for menneskets fornuft alene . En utfordring kan derfor være at man må akseptere en del faste doktriner på autoritet; kritikere kan oppleve dette som dogmatisk eller lite tilpasset moderne verdier.
Human-Etisk Forbund: Det humanistiske livssynet (slik Human-Etisk Forbund praktiserer det) begrunner moralen i mennesket selv fremfor en gud . Etikken baseres på fornuft, erfaring, empati og gjensidighetsprinsippet (den gylne regel) heller enn på guddommelig åpenbaring . Menneskerettigheter og humanistiske verdier står sentralt som et etisk grunnlag . Fordelen med dette er et moralsk system som kan utvikle seg med samfunnet: det er livssynsnøytralt og inkluderende, etikk begrunnes gjennom rasjonell diskusjon og felles menneskelige behov snarere enn religiøs tro. Samtidig mangler man et absolutt høyere anker for moralen – normene må forhandles og begrunnes av mennesker selv. Noen vil mene dette gjør moralen mer relativ eller subjektiv, og det krever at den enkelte tar større personlig ansvar for etiske valg. Likevel vil humanister hevde at kilden til etikken (menneskets egen samvittighet og fornuft) sikrer at moralen oppleves relevant og gyldig for alle, uavhengig av tro .
Mening med livet
Kristendom: For mange kristne er meningen med livet forbundet med forholdet til Gud – å leve i tro og oppnå frelse (evig liv med Gud) er et overordnet mål . Livet ses i lys av Guds plan; det får hensikt ved å tjene Gud, følge Jesu lære og utøve nestekjærlighet. Dette gir en dyp opplevelse av kosmisk mening og formål, noe som kan gi den troende sterk retning, håp og motivasjon i hverdagen. For eksempel oppfatter kristne det dobbelte kjærlighetsbudskap (å elske Gud og sin neste) som et meningsfullt kall for livet . En potensiell ulempe er at meningen er definert ut fra religiøse dogmer – den forutsetter tro på Gud og frelsesløftet. Hvis en troende begynner å tvile på disse trossannhetene, kan vedkommende oppleve en eksistensiell usikkerhet eller tap av mening. Dessuten ligger livets ultimate mål ofte utenfor det jordiske (i det hinsidige), noe som for noen kan forskyve fokus vekk fra verdien av det nåværende livet.
Human-Etisk Forbund: I en humanistisk livsanskuelse finnes ingen forhåndsdefinert ytre mening med livet – i stedet må hvert menneske selv skape mening og form i sitt liv. HEFs verdigrunnlag understreker at mennesker «har rett og ansvar for å gi sitt eget liv mening og form» . Dette livssynet setter mennesket i sentrum og avviser at noen guddommelig plan dikterer vår skjebne . Fordelen er en stor grad av frihet til selv å finne det som gir livet betydning – enten det er relasjoner, kreativitet, kunnskap, karriere eller å hjelpe andre. Human-Etisk Forbund betoner at vi kun har dette ene livet, og at vi bør gjøre det meningsfullt gjennom å forstå oss selv og verden bedre og bidra til menneskelig fremgang . Mange humanister finner dermed mening i å skape en bedre tilværelse for seg selv og andre her og nå fremfor å søke mening i en guddommelig plan. En utfordring kan være at fraværet av et absolutt svar på «hva meningen med livet er» oppleves krevende – det hviler på den enkelte å definere sin mening. For noen kan det å måtte definere alt selv føre til usikkerhet eller en følelse av tomhet; man har ingen kosmisk garanti for at livet har betydning, utover det man selv skaper. Samtidig vil humanister si at nettopp denne selvskapte meningen kan oppleves enda mer autentisk og robust, fordi den er forankret i ens egne verdier og erfaringer.
Fellesskap og tilhørighet
Kristendom: Religion har en sterk sosial dimensjon – kirken fungerer som et fellesskap av troende der medlemmene finner tilhørighet . I Norge har kirken tradisjonelt vært en integrert del av lokalsamfunnet; menigheter samler folk jevnlig til gudstjenester, bønn, sang, søndagsskole og sosiale aktiviteter. Dette fellesskapet kan gi stor sosial støtte og identitet – man opplever å være del av et større trossøsken, med felles verdier, ritualer og høytider. Mange finner vennskap, støtte i kriser og en utvidet «familie» i menigheten. Slikt samhold kan ha positive effekter på trivsel og mental helse. Forskning viser f.eks. at det å delta regelmessig i et religiøst samfunn ofte henger sammen med høyere nivåer av lykke og sivilt engasjement . En potensiell ulempe er at fellesskapet typisk er betinget av felles tro: de som avviker fra normene eller mister troen kan føle seg ekskludert. I noen konservative miljøer kan det være sosialt press om konformitet. Likeledes kan personer som ikke passer inn i kirkens syn (f.eks. på grunn av legning eller livsstil) oppleve mindre inkludering. Tilhørigheten er svært sterk for de innenfor, men kan oppleves lukket for de utenfor.
Human-Etisk Forbund: Som et livssynssamfunn tilbyr HEF også fellesskap og tilhørighet, spesielt for dem som ikke har en religiøs menighet. Organisasjonen er landsdekkende med regionlag og nær 100 lokallag , og den arrangerer humanistiske seremonier (navnefest, konfirmasjon, vigsel, gravferd) samt møter og kurs for sine medlemmer . Dette gir medlemmene en sosial arena der de kan dele sitt livssyn. Et uttrykt formål for HEF er nettopp å «gi medlemmene en sosial og organisatorisk ramme for livssynsidentitet» – altså et fellesskap av likemenn. Fordelen er at humanister får et inkluderende nettverk uten krav om religiøs tro, der verdier som toleranse og fri tanke står sentralt. Man kan føle tilhørighet til en bevegelse som feirer humanistiske verdier. En forskjell fra kirkens fellesskap er likevel at HEF-fellesskapet ofte er knyttet til spesielle anledninger og aktiviteter heller enn ukentlige ritualer. Deltakelsen kan være mer valgfri og mindre omfattende i hverdagen. Dermed kan båndene mellom medlemmene oppleves noe løsere for noen – man får kanskje ikke det samme tette fellesskapet som en liten aktiv menighet kan gi. Et humanistisk livssynsfellesskap er også relativt nytt sammenlignet med kirkens tusenårige tradisjon, så enkelte kan savne den tyngden av tradisjon og kontinuitet som religiøse fellesskap har. Like fullt vokser Human-Etisk Forbund jevnt, noe som tyder på at mange finner tilhørighet der som et verdig alternativ til kirken.
Syn på etterlivet
Kristendom: Kristendommen har et tydelig syn på etterlivet. Det kristne verdensbildet omfatter en personlig fortsettelse av livet etter døden – menneskets sjel dør ikke med kroppen. Troen på evig liv er sentral; i Den nikenske trosbekjennelse bekjennes «et evig liv» og håp om de dødes oppstandelse . For de frelste innebærer dette himmelen (fullkommen lykke og fellesskap med Gud), mens de som forkastes risikerer evig fortapelse eller adskillelse fra Gud. Dette synet på etterlivet kan være en stor fordel for troende ved at døden ikke oppleves som slutten – det gir håp om gjenforening med avdøde kjære, tro på rettferdighet (at godhet belønnes og ondskap straffes i det hinsidige), og generell trøst i møte med livets forgjengelighet. Mange kristne finner styrke i tanken «at døden er vunnet» gjennom Jesu oppstandelse. Ulempene kan være knyttet til frykt og usikkerhet: Noen kan leve i engstelse for dommedag og helvete, eller være usikre på egen frelsesvisshet. Fokus på et kommende liv kan også, etter manges mening, gjøre at enkelte legger mindre vekt på å løse problemer i dette livet (hvis de tenker at «den virkelige belønningen kommer senere»). I sum gir kristendommens etterlivstro et sterkt håp, men det forutsetter en overbevisning om det usynlige som ikke kan bevises – det er en kilde til tro og mening for mange, men kan oppleves som en illusjon eller kilde til angst for andre.
Human-Etisk Forbund: Sekulære humanister (herunder HEF) avviser troen på et personlig liv etter døden. Humanismen er uten religiøse og overnaturlige forestillinger , og dermed inngår verken himmel eller helvete i dette livssynet. Human-Etisk Forbunds syn er at dette livet er det eneste vi med sikkerhet har . Når kroppen dør, opphører bevisstheten – det finnes ingen sjel som lever videre i en annen tilværelse. Som en humanist uttrykte det: «Det finnes ikke en tro på noe etterliv hvor personens sjel eksisterer på noe håndgripelig vis. For meg er ‘etterlivet’ hvordan en persons innflytelse lever videre i verden» . Fordelen med et slikt syn er en sterk vektlegging av nåtiden: siden det ikke forventes noen ny sjanse etter døden, motiveres man til å gjøre det beste ut av livet her og nå. Humanister legger vekt på «dette livet» fremfor et eventuelt neste, og søker å gjøre det meningsfylt gjennom forståelse og positive handlinger . Man unngår også uroen for helvetesstraff eller lignende – døden ses som en naturlig del av livssyklusen. En åpenbar ulempe er at dette synet kan gjøre døden vanskeligere å trøste seg med: Når en nær person dør, tror ikke humanister at man får se vedkommende igjen i en annen verden, noe som kan oppleves tungt. Mangelen på et evighetshåp kan for noen gi en sterkere dødsangst eller sorg. Human-Etisk Forbund vil imidlertid hevde at aksept av dødens realitet kan gi et ærligere forhold til livet: man søker trøst i menneskelig støtte og minnet om den døde, heller enn i overnaturlige forestillinger. Dette livssynet tilbyr altså ingen himmel, men heller ikke noen trussel om helvete – bare oppfordringen om å verdsette livet fullt ut mens man har det.
Samfunnsengasjement
Kristendom: Kristne trossamfunn og kirker har gjennom historien vært svært aktive i samfunnsengasjement, både i form av veldedig arbeid og verdidebatt. Jesu bud om nestekjærlighet – å elske og hjelpe sin neste – inspirerer mange troende til sosial innsats. Kirken og kristne organisasjoner driver omfattende hjelpearbeid, alt fra lokale initiativer (som suppekjøkken, besøkstjeneste, ungdomsarbeid) til globale misjons- og bistandsprosjekter. For eksempel har kristne etablert skoler og sykehus og engasjert seg i fattigdomsbekjempelse og nødhjelp i mange land. Slikt engasjement er en fordel ved religionen: troen motiverer til altruistiske handlinger og ansvarsfølelse for medmennesker. Kristen etikk vektlegger også tilgivelse, fred og rettferdighet, hvilket har inspirert mange reformatorer og fredsaktivister med kristen bakgrunn. Samtidig har kirken iblant inntatt konservative standpunkter i samfunnsdebatter. En ulempe kan være at religiøse dogmer påvirker politiske spørsmål på måter ikke alle i samfunnet er enige i. I Norge meldte for eksempel mange seg ut av statskirken på 1970-80-tallet grunnet strid om abortlovgivning – kirken ble ansett å motarbeide kvinners rettigheter, mens de involverte kristne så det som å forsvare et moralsk prinsipp. Tilsvarende har det vært debatt om kirkens syn på ekteskap for likekjønnede, bioteknologi m.m. Her vil tilhengere se kirkelig engasjement som en samvittighetsstemme i samfunnet, mens kritikere ser det som at religion bremser sosiale reformer. Oppsummert har kristendommen bidratt sterkt til sivilsamfunnet (både med omsorg og normative verdier), men dens rolle kan oppleves både positiv og negativ avhengig av ståsted og sak.
Human-Etisk Forbund: HEF er en livssynsorganisasjon som også er tydelig til stede i samfunnsdebatten, om enn på en annen måte enn kirken. Forbundet arbeider aktivt for sekulære og humanistiske verdier i samfunnet. Et kjernepunkt er livssynsfrihet og likebehandling av alle borgere uansett tro. HEF har derfor kjempet for en livssynsnøytral stat (bl.a. avvikling av statskirkeordningen) og for at ingen religion skal ha privilegier i skolen eller lovverket . De engasjerer seg for menneskerettigheter og toleranse – for eksempel ved å motarbeide diskriminering og fremme likestilling. I vedtektene står det at forbundet skal «arbeide for livssynsfrihet og respekt for menneskerettighetene» . Fordelene ved HEFs samfunnsengasjement er at de tilbyr en sekulær stemme som balanserer de religiøse; de taler for minoriteters rettigheter til å slippe religiøst press, forsvarer ytringsfrihet og vitenskapelig tenkemåte i samfunnsspørsmål. Human-Etisk Forbund og dets medlemmer deltar ofte i høringer og offentlig debatt om etikk og verdispørsmål, noe som bidrar til et pluralistisk ordskifte. En mulig ulempe er at HEF ikke har samme apparat for tradisjonell veldedighet som kirken – fokus er primært på livssynspolitikk og seremonier, ikke drift av suppekjøkken eller sykehus. (Humanetikere kan selvsagt engasjere seg humanitært individuelt eller via sekulære hjelpeorganisasjoner, men HEF som organisasjon er mest kjent for ideologisk arbeid.) Noen troende kan dessuten oppfatte HEF som anti-religiøst fordi forbundet ofte påpeker problemer med religiøs innflytelse; dette kan skape konflikter i saker som karikaturstriden, omskjæring av barn, osv., hvor humanister og religiøse står på ulike sider. Imidlertid vil HEF hevde at deres rolle nettopp er å fremme et samfunn med plass til alle livssyn – også å beskytte retten til å ikke tro. Deres samfunnsengasjement har bidratt til viktige reformer rundt sekularisering av det offentlige rom og styrking av individets rett til å velge livssyn fritt.
Personlige konsekvenser
Kristendom: På det personlige plan kan kristendommen ha dype konsekvenser for et individ, både positive og negative. En sterk fordel er den eksistensielle tryggheten troen kan gi. Å tro på en allmektig, kjærlig Gud som har en plan, kan gi den troende en indre ro og mening selv under vanskelige omstendigheter. Troen fungerer for mange som en kilde til trøst: man kan be om hjelp, føle seg sett og elsket av Gud, og ha håp om at urettferdighet og lidelse en dag vil bli rettet opp. Dette kan være psykisk styrkende. Mange kristne rapporterer også høy grad av lykke og tilfredshet, noe som henger sammen med både det personlige håpet og det sosiale nettverket troen gir. Faktisk viser undersøkelser i en rekke land at de som praktiserer religion aktivt ofte er lykkeligere enn gjennomsnittet . Én analyse fant for eksempel at blant amerikanere beskrev 36 % av aktive religiøse seg som “veldig lykkelige”, mot rundt 25 % av ikke-religiøse . Dette antyder at tro – eller aktivitetene rundt troen – kan bidra positivt til personlig velvære (om enn årsakssammenhengen kan være komplisert). Kristendommen betoner også personlig vekst i form av etisk forbedring og å bli mer lik Kristus i karakter. Gjennom bønn, skriftemål og refleksjon kan den troende jobbe med seg selv, lære tilgivelse og nestekjærlighet, noe som kan gi en dyp følelse av personlig utvikling og moral. Samtidig har medaljen en bakside for noen: Sterk religiøs tro kan medføre skyldfølelse og angst dersom man føler at man synder eller ikke strekker til i Guds øyne. Strenge moralske normer rundt livsstil, seksualitet osv. kan oppleves hemmende for personlig utfoldelse hvis man er uenig eller sliter med å følge dem. Enkelte kan oppleve indre konflikter mellom sine egne ønsker og det de tror Gud forventer. Dessuten, hvis en persons hele identitet og livsmening er bygget på troen, kan en krise i troen (f.eks. tvil eller tap av tro) utløse en personlig krise – man mister det eksistensielle fundamentet man støttet seg på. Oppsummert kan kristendommen gi sterk personlig støtte, mening og et rammeverk for livsmestring, men krever også underkastelse under visse trossannheter som kan være krevende for individet.
Human-Etisk Forbund: En sekulær-humanistisk livsholdning påvirker også individets liv på mange plan. Personlig frihet og ansvar er gjennomgående stikkord. Uten en dogmatisk religions rammer står individet fritt til å utforske sin egen identitet, etikk og livsmål. Dette kan fremme kreativitet, kritisk tenkning og autentisk selvutvikling – man lever sitt eget liv, ikke et liv definert av religiøse doktriner. Humanismen har som ideal å maksimere menneskets muligheter for oppfyllelse, vekst og kreativitet, både for individet og menneskeheten for øvrig . Mange humanister opplever tilfredshet ved å ta eierskap over sine verdier og valg; man kan føle stolthet i å tenke selvstendig og ta moralske avgjørelser ut fra samvittighet og fornuft. Fraværet av tro på synd og straffedom kan også gi en lettelse – man trenger ikke bære på religiøs skyld for tvil eller «feil» tanker. Ens verdi som menneske knyttes ikke til å oppfylle Guds bud, men til å være et medmenneske. For mange gir det en robust selvfølelse å vite at man kan være god og ha et meningsfullt liv uten en religion. Livssynet er i tillegg forenlig med vitenskap og intellektuell nysgjerrighet, noe som kan være intellektuelt tilfredsstillende (man slipper kognitiv dissonans mellom tro og viten). Ulempene på personlig plan henger sammen med at man frasier seg de «enklere svarene» religion kan tilby. Humanister må selv finne trøst og håp når livet er vanskelig – man kan ikke be til en himmelsk makt om hjelp, og man tror ikke «alt skjer av en grunn» gitt av en guddom. Dette kan føre til en tyngre byrde i møte med kriser: Ansvar for eget liv hviler fullt og helt på en selv og ens medmennesker. Noen kan kjenne på eksistensiell angst i møte med et univers uten iboende mening eller et endelig livsløp uten noe etterpå. Spørsmålet om livets mening og verdien av ens handlinger må hver enkelt besvare, noe som kan skape en følelse av usikkerhet eller ensomhet i tilværelsen. Likevel rapporterer mange ikke-religiøse også om høy livskvalitet – de finner mening i familie, vennskap, arbeid, kunst, naturvitenskap, humanitært engasjement osv. – og opplever dette som tilstrekkelig. Man bygger sin eksistensielle trygghet på menneskelige holdepunkter: for eksempel på tillit til sine nærmeste, på samfunnets sikkerhetsnett, og på aksept av livets forgjengelighet. Å ikke tro på noen overordnet plan kan da gi en følelse av intellektuell ærlighet og frihet, selv om man må håndtere livets mysterier og utfordringer uten guddommelig hjelp. I sum kan en human-etisk livsanskuelse gi stor personlig selvbestemmelse og konsistens mellom ens verdier og levesett, men det krever at individet selv skaper mening og håndterer livets grenser – en oppgave som kan være både berikende og krevende.